| AKSJELOVEN 1997, § 17-1 - § 17-7 Erstatning m.m, § 17-1 Erstatning for tap påført selskapet, som tilsvarer aksjeloven 1976 § 15-1, § 15-2: Styreansvar. Aksjeloven § 17-1. | ||||
| Dom fra Agder Lagmannsrett | Saksnummer: 08-152120ASD-ALAG | Dato: 30/03/2009 | Hentet fra: LA-2008-152120 | |
Sammendrag:
Fulltekst
Sakens bakgrunn: Mohammed Khalid Ghummeid har vært styremedlem, daglig leder og eier av aksjene i selskapet Middle East Bakeriet Kristiansand AS (heretter benevnt Bakeriet). Den 1. november 2003 inngikk selskapet skriftlig avtale med VB Eiendom AS (heretter benevnt VB Eiendom) om leie av lokaler for bakeriproduksjon. Leieavtalens varighet var fem år, frem til 31. oktober 2008. Det skulle produseres arabisk brød. Denne brødtypen var ikke på det norske markedet fra før. Spesialutstyr og maskiner ble importert fra Tyrkia. Etter at produksjonsutstyret var installert og montert, satte bakeriet i gang med prøveproduksjon. Varene ble levert til forretninger på Sørlandet og Østlandet. I april 2005 mottok bakeriet en større forsendelse av ytterligere utstyr og emballasje, idet man da håpet å kunne sette i gang med full produksjon i nær fremtid. Emballasjen ble lagret på et loft som var bygget over en del av det leide lokalet som ble benyttet til pakkerom. Kort tid etter sviktet deler av gulvet og raste ned. Dette skyldtes overbelastning av gulvet. Skaden ble taksert til kr 44 050, eks. mva. Det var kun utleierens forsikringsselskap som sa seg villig til å dekke skaden. Bakeriet og VB Eiendom ble ikke enige om hvem som hadde det økonomiske ansvaret for skaden, og om hvordan skaden skulle utbedres. Utleieren sa seg imidlertid villig til å benytte sin forsikring og sørge for at taket ble reparert, men satte som betingelse at leietakeren betalte egenandelen på 9.000 kroner. Dette avviste leietakeren. Uenigheten resulterte i at reparasjonsarbeidet ikke ble igangsatt, og Bakeriet innstilte deretter husleiebetalingen fra og med juni 2005 under henvisning til at lokalene ikke var i kontraktsmessig stand. Utleieren svarte med å si opp avtalen med virkning fra 8. august 2005 og fremsatte begjæring om utkastelse til Kristiansand tingrett. Ved tingrettens kjennelse av 23. november 2005 fikk VB Eiendom rett til selv å foreta tvangsfravikelse av lokalene. Kjennelsen ble ikke påkjært. Utkastelsesforretning ble avholdt 25. januar 2006. Maskiner og inventar ble fortsatt stående i lokalene. VB Eiendom kjøpte dette ved salgsforretning avholdt av namsmannen den 4. juni 2007 i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-11 siste ledd. Bakeriet hadde allerede 19. september 2005 tatt ut forliksklage for Kristiansand forliksråd med påstand om at VB Eiendom ikke var berettiget til å kreve utkastelse, samt at VB Eiendom skulle dømmes til å sette lokalene i forskriftsmessig stand. Det ble dessuten krevd erstatning for tapte inntekter og påførte kostnader begrenset oppad til kr 100 000,-. Forliksrådet avsa dom i saken den 1. desember 2005 hvor VB Eiendom ble frifunnet. Bakeriet anket dommen til Kristiansand tingrett ved stevning 23. januar 2006. Det ble nedlagt samme påstand som for forliksrådet, dog således at erstatningskravet nå var begrenset oppad til kr 500 000,-. Under sakens gang for tingretten endret Bakeriet påstanden fordi utkastelsessaken i mellomtiden var blitt rettskraftig. Det krevde nå at leieavtalen skulle heves, samt at VB Eiendom skulle idømmes erstatning oppad begrenset til kr 1 217 282,-. Tingretten fant at Bakeriet ikke hadde rettslig interesse i å få prøvd hevingskravet fordi leieavtalen måtte anses opphørt ved den gjennomførte tvangsfravikelsen. Tingretten frifant VB Eiendom for erstatningskravet. Retten kom til at selv om utleier hadde akseptert at loftet ble benyttet til lagerplass, var det opp til Bakeriet å forsikre seg om at gulvet ville tåle bruken, og at det ikke var avtalt eller forutsatt at gulvet skulle tåle den belastningen det ble utsatt for. Tingretten fant etter dette at det ikke utgjorde noen mangel ved leieavtalen at deler av gulvet falt ned som følge av overbelastningen. Tingretten mente videre at det heller ikke var grunnlag for ansvar fordi utleier hadde nektet å medvirke ved å la sin forsikring dekke reparasjonsutgiftene. Retten viste her til at VB Eiendom hadde tilbudt seg å sette lokalene i stand mot at Bakeriet betalte egenandelen på forsikringen på 9 000,- kroner, men at Bakeriet hadde nektet å betale denne. Tingretten mente dessuten at produksjonsutstyret var i teknisk stand etter uhellet, slik at produksjon var mulig etter oppryddingen. Bakeriet ble dømt til å dekke VB Eiendoms saksomkostninger for tingrett og forliksråd. Bakeriet anket dommen inn for Agder lagmannsrett. For lagmannsretten var påstanden nå endret til kun å gjelde krav om erstatning. Kravet var økt til kr 1 500 000,-, oppad begrenset. Også lagmannsretten frifant VB Eiendom. Lagmannsretten begrunnet frifinnelsen med at det ikke var noen adekvat årsakssammenheng mellom den omstendighet at gulvet falt ned i pakkerommet og det påberopte økonomiske tapet. Lagmannsretten viste til at skaden i taket ikke gjorde det nødvendig å stanse produksjonen. Lagmannsretten tok ikke stilling til hvem av partene som var økonomisk ansvarlig for skaden, herunder om loftet var en del av leieobjektet. Anførselen om at det var erstatningsbetinget uaktsomt av VB Eiendom å gå til utkastelse av Bakeriet, førte heller ikke frem. Bakeriet ble dømt til å dekke motpartens fulle saksomkostninger også for lagmannsretten. Bakeriet anken lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det ble nedlagt samme påstand som for lagmannsretten. Ved Høyesteretts beslutning 15. mai 2007 ble anken nektet fremmet. Bakeriet ble deretter besluttet tvangsoppløst ved Kristiansand tingretts kjennelse 6. juni 2007 på grunn av manglende innsendelse av årsregnskap til Foretaksregisteret. Bobehandlingen ble innstilt etter konkursloven § 135 fordi det ikke var midler til fortsatt drift. Det var bare helt beskjedne aktiva igjen i selskapet. Den 31. mars 2008 tok VB Eiendom ut stevning ved Kristiansand tingrett mot Mohammad Khalid Ghummeid som styremedlem, daglig leder og aksjeeier i Bakeriet, med krav om erstatning for uaktsom opptreden i anledning tvisten vedrørende leieforholdet. Ghummeid inga tilsvar og påstod seg frifunnet. Tingretten avsa 15. august 2008 dom i saken med slik slutning: «1. Mohammad Khallid Ghummeid frifinnes. 2. V.B. Eiendom AS v/ styrets leder dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale sakskostnader til Mohammed Khalid Ghummeid med kr 46.875,- førtisekstusenåttehundreogsyttifem. » Om partenes anførsler for tingretten og tingrettens avgjørelsesgrunner, vises til tingrettens dom. VB Eiendom har anket dommen til Agder lagmannsrett. Bakeriet har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 12. mars 2009. For VB Eiendom møtte styreformannen Jens Jørgen Dybing og ga forklaring. Ghummeid møtte sammen med sin sønn og ga forklaring. Under hovedforhandlingen reduserte VB Eiendom erstatningskravet fra kr 540 000,- til kr 440 000,-. Reduksjonen fremkom ved av selskapet frafalt erstatningsposten på kr 50 000,- for eget arbeid med å sette lokalene i kontraktsmessig stand, samt korrigerte erstatningsposter for merverdiavgift som selskapet fikk fradrag for i eget regnskap. Partenes anførsler for lagmannsretten er i stor grad de samme som for tingretten. I tillegg til oppsummeringen nedenfor vises derfor til anførslene slik de er gjengitt i tingrettens dom. VB Eiendom har nedlagt slik påstand: «1. Mohammad Khalid Ghummeid dømmes til innen 14 dager å betale til V.B. Eiendom AS et beløp oppad begrenset til 440 000,- med tillegg av renter etter rentelovens sats fra forfall og til betaling skjer. 2. V.B. Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.» Grunnlaget for påstanden er i hovedsak følgende: Mohammad Khalid Ghummeid var styremedlem, daglig leder og eneaksjonær i Bakeriet da selskapet innledet rettsprosess mot VB Eiendom. Ved ikke å velge andre mer forsvarlige og naturlige handlingsalternativer, opptrådte han erstatningsbetingende uaktsomt slik at ansvar kan gjøres gjeldende direkte mot ham. Ghummeids posisjoner i selskapet tilsier at aktsomhetskravet er skjerpet. Reelt sett er det nærmest tale om et personlig selskap idet han eide alle aksjene. Det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap Ansvarsgrunnlaget er ulovfestet skyldansvar slik dette nå også er kommet til uttrykk i aksjeloven § 17-1. Bakeriet kunne istedet for å reise sak, ha fortsatt bakeridriften umiddelbart etter opprydding av lokalene og etter at midlertidig istandsettelse var gjennomført. Det bestrides at det ikke kunne pakkes i lokalene etter at himlingen var falt ned. Det vises til at det ble bakt i lokalene i ettertid. Mattilsynet har ikke hatt innvendinger til at produksjonen fortsatte i lokalene. Det kunne også vært pakket i bakerirommet dersom det var problemer å gjøre det i pakkerommet. Bakeriet kunne dessuten betalt egenandelen på utleiers forsikring slik at leielokalene kunne blitt satt i stand av utleiers forsikringsselskap som hadde sagt seg villig til å dekke skaden. Bakeriet kunne videre ha tilbudt at bankgarantien som var stilt i leieforholdet ble benyttet til dekning av egenandelen, dersom Bakeriet hadde likviditetsproblemer som påstått. Det bestrides imidlertid at selskapet hadde problemer med å betale egenandelen. Det vises til at selskapet etter ulykken, kjøpte inn frysebiler til å oppbevare bakevarene i. Disse midlene kunne i stedet vært brukt til å betale egenandelen. VB Eiendom tilbød å bruke sin forsikring på å sette taket i stand, men krevde at Bakeriet betalte egenandelen på kr 9000,-. Det var ikke utleiers ansvar at himlingen falt ned, men skyldtes at Bakeriet uten utleiers tillatelse hadde brukt himlingen til lager og på den måten belastet taket med til sammen over 12 tonn. Bakeriet kunne derfor heller ikke kreve at VB Eiendom betalte egenandelen. Videre kunne Bakeriet ha utført reparasjonsarbeidet selv. Bakeriet hadde en aktivitetsplikt for å få satt lokalene i stand igjen. Det kunne ikke bare vente på at utleier skulle gjøre det. Et annet handlingsalternativ var at Bakeriet kunne ha begjært oppbud. Ghummeid måtte forstå at det ikke var midler i selskapet til å gjøre opp husleiegjeld og saksomkostninger som påløp ved saksanlegget. Det foreligger uansett grunnlag for å ilegge Ghummeid ansvar for saksomkostningene Bakeriet ble idømt i tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Søksmålet selskapet hans førte, var grunnløst, spekulativt og uforsvarlig. Taket som falt ned var overbelastet. Det var Ghummeid som hadde ansvaret for dette. Det å påstå at det var mangel ved lokalene, var en ikkeprosedabel sak. Det fremgår av leiekontrakten at det bare var 1. etasje som var leid. Alle rettsinstanser fant at Bakeriet ikke hadde noe krav mot utleier. Det var uaktsomt av Ghummeid å kjøre prosess isteden for å velge ett av de andre handlingsalternativene. Bakeriets økonomiske situasjon var slik at det var uforsvarlig å innlede rettsprosess. Det vises her til selskapets regnskaper som viser underskudd og at egenkapitalen var tapt på tidspunktet for saksanlegget, samt revisors merknader til regnskapet om selskapets vanskelige situasjon. Selskapet hadde ikke midler til å dekke omkostningene det ble ilagt. Saksanlegget ble dermed en risikofri spekulasjon. Kravet om dekning av saksomkostninger er en direkte følge av det uaktsomme saksanlegget. Saksomkostninger kreves dekket med kr 144 789,-. Det er vist til avgjørelsene i Rt-1975-198 og LF-2002-197. Når det gjelder krav om tapte husleieinntekter, fremgår tapets størrelse av den inngåtte kontrakt med kr 11 250,- pr. mnd. Det kreves husleietap fram til erstatningskravet ble endelig avgjort i Høyesterett. Først da kunne VB Eiendom fritt disponere lokalene igjen. I tillegg må utleier innrømmes noen måneder for å finne ny leietaker. Kravet beregnes således frem til mai 2007. Det bestrides at det er en muntlig avtale om at Bakeriet bare skulle betale kr 8 000,- pr. måned slik Ghummeid har forklart. Uansett gjaldt ikke en slik muntlig avtale lenger enn ut 2005. I husleietapet gjøres fradrag for garantibeløpet på kr 67 000,- som er utbetalt VB Eiendom, samt med kr 50 000,- som er den summen VB Eiendom kjøpte utstyr og inventar for under tvangsfravikelsen. Dersom Bakeriet hadde fortsatt driften, er det sannsynlig at det ville klart å generere inntekter slik at husleien ville bli betalt. Ved oppbud på et tidlig tidspunkt kunne bankgarantien blitt utløst tidligere slik at husleiekravet hadde blitt dekket i perioden frem til ny leietaker kunne vært på plass. Det er kreves dekning av reparasjonsutgifter for skader på lokalene og utgifter til demontering av utstyr. Det bestrides at VB Eiendom har gitt avkall på dekning av slike utgifter ved det tilbud som ble gitt da VB Eiendom kjøpte inventar og utstyr i forbindelse med tvangsfravikelsen av lokalene. Ved fortsatt drift ville ikke slike slik utgifter oppstått. Utleier kunne krevd lokalene satt i stand ved avsluttet leieforhold. Det er sannsynlig at Bakeriet ville hatt midler til å dekke utgiftene dersom driften hadde fortsatt. Til kravet fra Ghummeid om at et eventuelt erstatningsansvar må lempes etter aksjeloven § 17-2, vises til at anførselen er fremsatt for sent, og må avvises etter tvisteloven § 9-16. Anførselen ble først fremsatt i prosedyren. Mohammad Khalid Ghummeid har nedlagt slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Mohammad Khalid Ghummeid tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av renter fra forfall til betaling skjer.» Grunnlaget for påstanden er i hovedtrekk følgende: Det bestrides at det er grunnlag for å gjøre erstatningsansvar gjeldende direkte mot Ghummeid. Aksjeselskapsformen med begrenset ansvar tilsier at det skal atskillig til før tillitsmenn i aksjeselskaper kan gjøres personlig ansvarlig. Det vises her til avgjørelsene i Rt-1991-119, Rt-1996-672 og Rt-1999-589. VB Eiendom snur saken på hodet når det stilles krav om at Ghummeid skulle valgt alternative handlingsmåter. Utleier kan ikke bare forholde seg passiv i den situasjonen som oppstod, men hadde selv en aktivitetsplikt. Utleier var kjent med at likviditeten i Bakeriet var vanskelig, og burde ordnet opp i skaden. Lojalitetsplikt i kontraktsforholdet tilsier dette. Når VB Eiendom isteden valgte å kaste leietaker ut av lokalene, var Bakeriet avskåret fra å kunne produsere. Det er ikke riktig at Bakeriet avstod fra produksjon. Det ble gjennomført produksjon i Danmark 2 eller 3 ganger for å betjene kundene. Det var forsvarlig av Ghummeid å avstå fra videre drift i lokalene. Det vises til de problemer det ville medført om pakkingen skulle vært gjort i bakerirommet. Her var det 60 °0 . Om bakevarene ikke ble kjølt ned før pakking, ville holdbarhetstiden reduseres og med fare for dannelse av sopp. Ghummeid kontaktet mattilsynet, men fikk til svar at det var hans ansvar å vurdere fortsatt drift. Han så det ikke som forsvarlig. Dette både av hensyn til problemene med pakkingen, og risikoen for videre nedrasing av taket som kunne skade personer. Ghummeid kunne ikke selv sørge for å utbedre skaden. Han hadde ikke kunnskapen som skulle til for dette. Han stod dessuten i fare for å pådra seg erstatningsansvar dersom arbeidet ble feil utført. Det fremstår som et klart lettere alternativ at utleier brukte sin forsikring til å få skaden reparert. Det var helt uaktuelt for Ghummeid å begjære oppbud. Bakeriet var hans livsverk. Han hadde arbeidet i 2 år for å starte opp en større produksjon i lokalene og han stod overfor et gjennombrudd her. Ghummeid hadde investert 700 000 - 800 000 kroner i maskiner og inventar av egne penger. Det bestrides at selskapet ikke hadde verdi og var insolvent. Det må her også tas i betraktning at selskapet hadde gode avtaler med Matvaregrossisten. Selv om Ghummeid var klar over at likviditeten i Bakeriet var dårlig, var det ikke noe alternativ å avvikle driften i juni/juli 2005. Vurderingen av om saken var prosedabel, må gjøres ut fra situasjonen da stevning ble tatt ut. Det følger av Rt-1991-119 at det er krav om at selskapet da var insolvent for å kunne rette ansvar direkte mot selskapets tillitspersoner. På tidspunktet for stevningen var selskapets verdi flere hundre tusen kroner. At maskiner og inventar er solgt for 50 000,- ved tvangsfravikelse, kan ikke tillegges vekt. Salg foregår ikke til reelle verdi under tvangsavvikling. Det bestrides at det kan kreves dekning for skade på lokalene og utgifter knyttet til fjerning av installasjoner. Det følger av kjøpsvilkårene som VB Eiendom selv foreslo, at utleier påtok seg ansvaret for denne type utgifter. Dersom Ghummeid blir ilagt ansvar, kreves dette lempet etter aksjeloven § 17-2. Skyld i saken ligger vel så mye hos utleier som burde brukt sin forsikring for å få satt lokalene i stand. Det bestrides at denne anførselen skal avvises etter §tvisteloven § 9-16. Lagmannsrettens vurdering: Etter aksjeloven § 17-1 kan selskapet, aksjeeier eller andre kreve at bl.a. styremedlem og aksjeeier, erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende. Alternativet « eller andre » ble innført ved lov 2006 nr. 88 som trådte i kraft 1. januar 2007. Fra vedtakelsen av aksjeloven av 1997 og frem til dette tidspunkt, gjaldt bestemmelsen bare selskapets og aksjeeiernes adgang til å fremme erstatningskrav mot selskapets tillitsmenn. Krav fra andre skadelidte, for eksempel krav fra selskapskreditorene, måtte da bygges på det ulovfestede skyldansvar. Lovendringen i 2007 var bare en kodifisering av dette ansvaret. Den tapsperiode som påberopes i saken her, strekker seg fra mai 2005 og frem til mai 2007. Det påberopte grunnlaget for erstatningskravet blir da delvis det ulovfestede skyldansvar og delvis aksjeloven § 17-1. Vurderingene blir likevel de samme og lagmannretten skiller ikke mellom disse grunnlagene i det videre. Skyldansvaret på området er utviklet gjennom rettspraksis. Om det nærmere innholdet i ansvaret, vises til tingrettens dom på side 4. Lagmannsretten understreker at vurderingen av om Ghummeid har opptrådt erstatningsbetingende, må bygge på de faktiske forhold på den tid de påståtte skadegjørende handlinger fant sted, og hvilken kunnskap Ghummeid da hadde eller burde hatt om forholdene. Det er i denne saken tale om flere forskjellige skadetidspunkter, hvor det må foretas en vurdering for hvert enkelt tidspunkt. For lagmannsretten er erstatningskravet begrenset til å gjelde tapte husleieinntekter, tilkjente saksomkostninger og utgifter til å sette de leide lokaler i stand. Lagmannsretten behandler de enkelte erstatningsposter hver for seg. Krav om dekning av utgifter for å sette leielokalene i kontraktsmessig stand: Det kreves dekket utgifter som påløper ved nedmontering av elektrisk utstyr og annet elektroarbeid. Videre kreves dekket utgifter for å reparere skader i gulv. Lagmannsretten finner at denne del av kravet ikke kan føre fram. Etter at Bakeriet var kastet ut av lokalene i januar 2006, ble maskiner, elektriske installasjoner og annet utstyr, værende igjen i lokalene. Namsmannen besluttet eiendelene solgt i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-11 siste ledd, og forretning om dette ble holdt 4. juli 2006. VB Eiendom fremsatte under forretningen tilbud om å kjøpe eiendelene. Av namsmannens protokoll fremgår følgende: « SAKSØKERS TILBUD: 1. Saksøker tilbød seg å overta eiendomsretten over alt inventar til en verdi av kr 50.000,-, inkludert alle utgifter ifm flytting og rengjøring av lokalet m.m. 2. Dette beløpet vil bli avregnet i kravet fra saksøker mot saksøkte, ikke betalt husleie. Dvs at det ikke påføres saksøkte noen kostnader ifm flytting av godset ut av lokalet. 3. Saksøker har mottatt samtlige nøkler til lokalet, samt overtatt eiendomsretten til inventar fom 040706 kl. 1400. 4. Utenfor bygningen i Mjåvannsveien har saksøkte etterlatt seg en uregistrert lastebil, Volvo « FL6 ». Lastebilen er grunnet en feil ikke tidligere protokollført. Lastebilen inngår ikke i inventaret. NAMSMANNEN GODTAR TILBUDET 040706, totalt kr 50.000,- jf. Tvfbl § 13-11 » Protokollen inneholder et referat av det tilbud VB Eiendom ga for kjøp av alt « inventar ». Det er enighet mellom partene om at det tilslag VB Eiendom fikk, også omfattet alt av maskiner og elektriske installasjoner som var montert i bygningen. I tillegg til et vederlag på kr 50 000,-, som ble motregnet i utestående husleie, påtok VB Eiendom seg « alle utgifter ifm flytting og rengjøring av lokalet m.m. » og fraskrev seg muligheten til å kreve dekket « noen kostnader ifm flytting av godset ut av lokalet ». VB Eiendom hevder at de store utgiftene som er beregnet for reparasjon av skader på bygningens gulv - som oppstod da tunge maskiner ble plassert og innmontert i lokalene -samt utgiftene ved å fjerne elektriske installasjoner, ikke omfattes av ordlyden i tilbudet. Kostnadene for å reparere gulvet er beregnet til 120 800,- og fjerning av elektriske installasjoner til kr 80 000,-, alt eks. mva. Det anføres videre at det måtte ha fremkommet klarere i tilbudet om selskapet skal anses å ha påtatt seg slike kostnader. Lagmannsretten mener utleier var nærmest til å presisere vilkårene i sitt eget tilbud og hadde all oppfordring til å gjøre det. Bakeriet var ikke representert under forretningen hvor eiendelene ble solgt. Eventuell tolkningstvil må derfor gå ut over VB Eiendom. Når tilbudet leses i sammenheng, har meningen etter lagmannsrettens syn vært at VB Eiendom skulle overta alle leietakerens forpliktelser med å klargjøre og sette lokalene i stand etter at leieforholdet var opphørt. Denne forpliktelsen må da også gjelde den type utgifter som her kreves erstattet. At utgiftene er store, må vurderes opp mot de verdier som VB Eiendom overtok. Ghummeid har forklart om betydelige investeringer som ble gjort i Bakeriet. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort et åpenbart misforhold mellom utgiftene og de verdier som VB Eiendom overtok. Ghummeid frifinnes dermed for denne del av kravet. Saksomkostninger: VB Eiendom krever at Ghummeid skal dekke de saksomkostninger som Bakeriet ble dømt til å betale under den rettslige behandlingen av tvisten om utleieforholdet. Etter lagmannsrettens oppfatning må vurderingen av om Ghummeid som styremedlem, daglig leder og eier av Bakeriet, her handlet uaktsomt, skje for hvert trinn av saken og ut fra den situasjon som da forelå for selskapet. Lagmannsretten kan ikke se at det var urimelig av Ghummeid å ta ut forliksklage og senere stevning for tingretten. Kravet om urimelighet er et ganske strengt krav. Det vises her også til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1997-713 fjerde siste avsnitt, hvor det heter at det bare i unntakstilfelle kan pålegges en annen enn parten å betale saksomkostningene. Da Ghummeid valgte å ta ut forliksklage og anlegge sak for tingretten, var det en konflikt om hvem som var ansvarlig for å reparere skadene etter at taket hadde falt ned. Ghummeid hevdet at VB Eiendom hadde ansvaret for skaden, og mente å kunne føre bevis for at Bakeriet hadde fått anledning til å bruke loftet som lager og at det var en del av leieobjektet. Bakeriet mente videre at utleier var kjent med mengden som ble lagret der, uten at det ble protestert på dette. Årsaken til at deler av taket falt ned, skyldes en svikt i innfestningen av taket til veggene. Utleier var etter Bakeriets oppfatning kjent med forholdet og dermed forpliktet til å varsle om faren for at skade kunne oppstå. Leietaker hadde ikke selv mulighet til å oppdage feilen. I følge Bakeriets syn måtte utleier dermed ta det fulle ansvar for at lokalene ikke var i kontraktsmessig stand. Saksanlegget rettet seg også mot det å forhindre utkastelse. Det var av vesentlig betydning for fortsatt drift, at Bakeriet ikke ble kastet ut av lokalene. Selskapet mente å være berettiget til å holde tilbake husleien fordi leielokalene ikke var i kontraktsmessig stand. Lagmannsretten mener at verken sakens karakter eller det grunnlag Bakeriet gikk til sak på, fremsto som så grunnløst at det gjorde den rettslige pågangen for forliksråd og tingrett uforsvarlig. Selv om muligheten for å vinne fram objektivt sett ikke var stor, er det likevel et stykke igjen til at saksanlegget kan anses urimelig og dermed erstatningsbetingende for Ghummeid som styremedlem, daglig leder og aksjeeier. VB Eiendom har anført at selv om lagmannsretten kommer til at det ikke var uforsvarlig av Ghummeid å føre saken frem for tingretten, så hadde han andre handlingsalternativer som ikke ville ha påført VB Eiendom tap. Det var da uaktsomt å velge bort en av disse. Lagmannsretten viser til at selv om Ghummeid forut for tingrettens dom feilvurderte mulighetene for å nå fram med søksmålet, kan ikke det medføre at ansvar kan gjøres gjeldende direkte overfor ham. At han på dette stadium hadde et for optimistisk syn på saken og derfor valgte bort andre handlingsalternativer, må ligge innenfor hans handlingsrom som styremedlem, daglig leder eller aksjeeier. Det vises her til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1991-119 nest siste avsnitt, hvor det fremgår at en feilvurdert situasjon og en uriktig skjønnsmessig bedømmelse av risiko, ikke utløser erstatningsansvar. Valget av aksjeselskapsformen, med den ansvarsbegrensningen som gjelder her, kommer etter lagmannsrettens syn inn med full tyngde ved denne type vurderinger fra selskapets tillitsmenn. Lagmannsretten må også se på situasjonen etter at tingrettens dom forelå i august 2006, og om det da var uaktsomt av Ghummeid å beslutte anke. Da anken til lagmannsretten ble inngitt høsten 2006, hadde Bakeriet ikke fått medhold på noen punkter i sitt saksanlegg. Selskapet var kastet ut av lokalene og eiendelene her solgt. Det var ikke drift i selskapet. Aksjekapitalen var tapt og det var ikke eiendeler eller likvide midler av betydning igjen i selskapet. Bakeriet hadde pådratt seg ny gjeld ved de saksomkostninger tingretten hadde ilagt det. Bakeriet var åpenbart uten midler til å dekke de saksomkostninger som det kunne bli ilagt i ankeomgangen, og retten legger til grunn at Ghummeid forstod dette. Saken stod i ankeomgangen i det vesentlige i samme stilling som ved tingrettens behandling. Det fremgår av lagmannsrettens avgjørelse side 3 at det ikke var kommet til nye bevis eller andre forhold for lagmannsretten som nevneverdig kunne styrke saken for den ankende part. Ghummeids beslutning på selskapets vegne om å anke tingrettens dom, var da urimelig og åpenbart uholdbar, sett i forhold til mulighetene for å vinne saken i ankeomgangen. Etter lagmannsrettens syn burde Ghummeid forstått dette. Selv om han søkte advokatbistand før anke ble tatt ut, må han selv bære ansvaret for å ha fulgt de råd han her fikk om å anke. Lagmannsretten mener derfor at Ghummeid må erstatte de saksomkostninger Bakeriet ble dømt til å betale VB Eiendom for lagmannsrett og Høyesterett. Slike kreves erstattet med til sammen kr 88 210,-. Beløpets størrelse er ikke bestridt. Lagmannsretten legger det til grunn. Tapet er påregnelig og adekvat. Ansvaret er påstått lempet etter aksjeloven § 17-2 jf. skadeserstatningsloven § 5-2. Lagmannsretten finner at lempingskravet ikke kan føre frem idet ansvaret ikke anses urimelig tyngende. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til avvisningspåstanden. Husleie: VB Eiendom krever erstattet tapte leieinntekter fra og med juni 2005 til og med mai 2007 da Høyesterett nektet anken fra Bakeriet fremmet, og saken dermed ble rettskraftig avgjort. Ved utkastelsen av Bakeriet i januar 2006 opphørte leieforholdet til lokalene. Det gjenstod da ca. 1 år og 10 måneder av leietiden i følge leiekontrakten. Tapte husleieinntekter etter utkastelsen, kan gi grunnlag for erstatning. Det forutsetter bl.a. at VB Eiendom har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. I dette ligger at selskapet ikke kunne forholde seg passiv etter at leieforholdet opphørte, men måtte foreta rimelige tiltak for å forsøke å leie ut lokalene igjen. VB Eiendom hevder at tapte husleieinntekter frem til erstatningssaken ble rettskraftig avgjort må erstattes, fordi selskapet ikke hadde noen plikt til å begrense tapet før dette tidspunktet. Etter lagmannsrettens syn oppstod utleierens plikt til å begrense tapet langt tidligere. Under namsmannens forretning den 4. juli 2006 kjøpte VB Eiendom alt av maskiner og inventar som befant seg i leielokalene, og Bakeriet var for lengst kastet ut. Lokalene var dermed den 4. juli 2006 fullt ut stilt til utleiers rådighet. Det var ikke noe til hinder for at VB Eiendom etter dette kunne leie ut lokalene igjen. Etter lagmannsrettens syn hadde utleier her en plikt til å søke å avgrense tapet ved å forsøke å få inn nye leietagere Denne plikten ble ikke oppfylt fordi VB Eiendom isteden valgte å avvente erstatningssøksmålets endelige løsning i rettsapparatet. Denne del av saksanlegget hadde imidlertid ingen betydning for disponeringen av lokalene. VB Eiendom kunne derfor ikke vente med å leie ut på nytt og isteden kreve erstatning. Lagmannsretten nevner at det ikke er påstått ansvar med den begrunnelse at Bakeriet etter utkastelsen i januar 2006, forholdt seg passiv og ikke fjernet maskiner og inventar fra lokalene slik at utleie kunne skje til andre. Når det gjelder manglende husleiebetaling i tiden forut, har lagmannsretten ovenfor kommet til at det ikke var uaktsomt av Ghummeid å bringe saken inn for tingretten selv om han hadde andre handlingsalternativer. Denne vurderingen gjelder også i forhold til husleiekravet. Etter lagmannsrettens syn var det derfor ikke uaktsomt av Ghummeid å holde igjen husleien og isteden anlegge sak for tingretten på det grunnlag at lokalene ikke var i kontraktsmessig stand. Ghummeid frifinnes dermed for husleiekravet. Sakskostnader. Ingen av partene har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 (2), og utgangspunktet er da at de må dekke egne sakskostnader. Det følger av tvisteloven § 20-3 at « en part som har fått medhold av betydning » kan tilkjennes sakskostnader, helt eller delvis, dersom tungtveiende grunner tilsier det. Videre følger det av tvisteloven § 20-4 at en part kan tilkjennes sakskostnader uavhengig av utfallet på saken i de tilfeller som nærmere er beskrevet i bestemmelsen. Lagmannsretten har vurdert om det er grunn til å bringe noen av disse bestemmelser til anvendelse, men er kommet til at så ikke er tilfelle. Hver av partene må derfor dekke egne sakskostnader for tingrett og lagmannsrett. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Mohammed Khalid Ghummeid dømmes til innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne dom å betale kroner 88.210,- -åttiåttetusentohundreogti- til VB Eiendom AS v/ styrets formann med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 først ledd første punktum regnet fra forfall og til betaling skjer. 2. Saksomkostninger idømmes verken for tingretten eller lagmannsretten. | ||||
| Involverte parter V.b. Eiendom A/S (Advokat Sverre Ellenes) mot Mohammad Khalih Ghummeid (Advokat Bjørn Stefanussen). Kst. lagdommer Odd Douzette. Lagdommer Hanne Helle Arnesen. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. | ||||
Hentet fra http://www.konkursradet.no