| KONKURSLOVEN, § 135 - § 139 - Konkursens avslutning., § 139 Fortsettelse av bobehandlingen.: Konkursrett. Konkursloven § 139 første ledd, jf. § 135. | ||||
| Kjennelse fra Borgarting Lagmannsrett | Saksnummer: 09-003482ASK-BORG/04 | Dato: 25/03/2009 | Hentet fra: LB-2009-3482 | |
Sammendrag:
Fulltekst
Ved kjennelse avsagt 14. mai 2005 ble det besluttet å tvangsoppløse Terra Nostra AS (heretter Terra Nostra eller selskapet), jf aksjeloven § 16-15 (1) nr 4. Den 20. juli 2005 ble bobehandlingen innstilt og boet tilbakelevert skyldner i medhold av konkursloven § 136. Ved kjennelse avsagt 12. september 2006 ble selskapet på ny tvangsoppløst, denne gang i medhold av aksjeloven § 16-15 (1) nr 5. Stein Enqvist (heretter Enqvist) var på dette tidspunktet eneaksjonær i selskapet. Avviklingen har skjedd etter reglene i konkursloven og dekningsloven, jf. aksjeloven § 16-18 (1). Bobehandlingen ble innstilt den 2. januar 2007, idet det ikke var midler til fortsatt bobehandling, jf. konkursloven § 135. Om sakens bakgrunn heter det videre i byfogdens kjennelse: Det er innkommet to begjæringer om fortsatt bobehandling, jf. konkursloven § 139. I brev til retten datert 13. oktober 2008 har bostyrer advokat Claus Flinder begjært gjenåpning. Det ble opplyst at bobehandlingen ble gjennomført uten at det var mulig å få kontakt med styreleder Enquist. Nå har imidlertid Enquist kontaktet bostyrer og opplyst at Terra Nostra AS på åpningstidspunktet hadde en fordring mot Diskerud. Diskerud har overfor bostyrer erkjent å skylde kravet, men anførte også å ha et motkrav som ikke er anmeldt i boet. Før retten avsa kjennelse i saken, ble begjæringen trukket tilbake. Det ble vist til at det etter at begjæringen ble fremmet, er blitt opplyst at Enquist har tatt ut stevning mot Diskerud for å få løst den foreliggende tvist. Videre har Enquist dekket forsinkelsesgebyret for årsregnskap 2004 og 2005. Resterende anmeldte krav i boet utgjør etter dette kr 11 403,25. Etter en samlet vurdering fant bostyrer at gjenåpning verken vil være hensiktsmessig eller stå i forhold til det som må forventes av arbeide. I brev til retten datert 3. november 2008 med supplering av 5. november 2008 har advokat Remman på vegne av Diskerud vist til at bostyrer har trukket begjæringen og derfor selv fremmet begjæring om gjenåpning av bobehandlingen. Det ble vist til at Diskerud før konkursåpningen inngikk avtale med Terra Nostra AS om kjøp av Voksenkollveien 28. I den forbindelse ga selskapet en salgskreditt stor kr 4 000 000 sikret ved pant i eiendommen. Obligasjonen er senere kommet på avveie og for å oppnå mortifikasjon må det kunne dokumenteres at oppgjør har funnet sted. Verken tidligere bostyrer advokat Claus Flinder eller Enquist har medvirket til dette. Det har således ikke vært mulig å innfri salgskreditten idet ingen vil motta midlene. Ved en gjenåpning vil boet bli tilført midler. Videre bobehandling må dessuten være av interesse for det offentlige idet virksomheten i selskapet ble drevet uten at det ble ført regnskaper og Enquist har betydelig gjeld til selskapet. Oslo byfogdembete avsa 5. november 2008 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om fortsatt bobehandling fremmet av bostyrer advokat Flinder, heves. 2. Begjæring om fortsatt bobehandling fremmet av Paal Diskerud, tas ikke følge. Diskerud har i rett tid anket tingrettens kjennelse. Anken knytter seg til kjennelsens punkt 2, og gjelder tingrettens rettsanvendelse, bevisvurdering og saksbehandling. I anken er Enqvist angitt som ankemotpart. Enqvist har inngitt tilsvar, men reserverer seg mot at han skal anses som part i saken. Diskerud og Enqvist har inngitt ett innlegg til hver. Om nærmere detaljer i saksforholdet vises til byfogdens kjennelse om lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Den ankende part, Paal Diskerud, har i korte trekk anført: Bakgrunnen for begjæringen om fortsettelse av bobehandlingen er at Terra Nostra ydet Diskerud en selgerkreditt på fire millioner kroner i forbindelse med at Diskerud kjøpte eiendommen Voksenkollveien 28 av Terra Nostra. Til sikkerhet for kreditten utstedte Diskerud en pantobligasjon i eiendommen. Denne pantobligasjonen er kommet på avveie. Selskapets fordring overfor Diskerud på fire millioner kroner vil ikke bli gjort opp uten at den bortkomne pantobligasjonen samtidig kan slettes. Dessuten har Diskerud krav på overføring av hjemmelen til en resteiendom/parsell som ved en feil ikke ble overskjøtet til Diskerud i forbindelse med kjøpet av Voksenkollveien 28. Selskapets/boets krav på 4 millioner kroner vil dekke betydelige bokostnader og føre til utlodning. Verken boets krav etter selgerkreditten eller Diskeruds krav om overføring av hjemmel til resteiendommen er behandlet av boet. Byfogden tar feil når det antas at spørsmålet om å fortsette bobehandlingen er et hensiktsmessighetsspørsmål. Hvor bobehandlingen er innstilt etter konkursloven § 135 må retten, til tross for ordet « kan » i § 139, fortsette når vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det følger av lovens system. Det vises til Håvard Wikers standpunkt som fremkommer i note 147 i Karnovs kommentar til konkursloven § 139. Hensynet bak bestemmelsen er nettopp å sikre at boet gjenåpnes for å kunne fullføre bobehandlingen. Fordringen er helt eller delvis forsøkt innbetalt både til en advokat Enqvist tidligere brukte og til bostyrer og skifteretten. De sistnevnte ga beskjed om at det ikke var aktuelt før boet eventuelt ble gjenåpnet. Det ble aldri tatt kontakt med Diskerud under bobehandlingen. Det må legges vekt på at selskapet/boet ikke har levert regnskaper for perioden 2001-2007. Fortsettelse av bobehandlingen vil føre til at manglende regnskaper og selvangivelser vil bli avgitt og gi grunnlag for utligning av skatt. I borapporten for 2005 er det beregnet en ikke lignet skatt for 2002 og 2003 med 2,5 millioner kroner. Ved fortsatt bobehandling vil eventuelle private uttak da kunne behandles regnskaps- og skattemessig korrekt. Ettersom bobehandlingen ble innstilt i 2005 er uavklarte forhold ikke synliggjort. Regnskapene er både av offentlig interesse og av privatrettslig interesse i forhold til Enqvist, og i forhold til Diskeruds kreditorposisjon. Hvis kjennelsen blir stående innebærer det at Enqvist får tilbake boet uten avgjørelse etter konkursloven § 136 og uten forpliktelser som selskapet har hatt til å føre regnskaper og levere selvangivelser. Enqvist vil ikke miste noen posisjon ved fortsatt bobehandling, idet han parallelt kan gjennomføre sine saker direkte mot Diskerud. Boet kan også på selvstendig basis ta stilling til om avtalen mellom Terra Nostra og Diskerud lider av tilblivelsesmangler. Dersom boet etter en gjennomgang innstilles, vil det bli tilbakelevert til aksjonæren som kan disponere restmidlene. Enqvist har derfor ingen berettiget interesse i å hindre gjenåpning. Beslutning om fortsettelse av bobehandling bør iallfall treffes hvis det er tale om bobehandling av noe omfang, jf. Huser, Gjeldsforhandling og Konkurs, bind 2, side 423 første avsnitt. Byfogden har også bedømt bevisene feil. Diskerud er også i kreditorposisjon ved at han har krav mot selskapet på overskjøting av parsellen som fortsatt står tinglyst på selskapet og ved at han har krav på å få pantobligasjonen slettet samtidig med at oppfyllelse av selgerkreditten skjer. Byfogden antar feilaktig at Enqvist kan få inndrevet fordringen mot Diskerud på vegne av selskapet, og at det dermed er mulig å løse den oppståtte uklarhet om kjøpsavtalens gyldighet uten å gå veien om § 139. Statens kartverk og Brønnøy tingrett (som spesialdomstol for mortifikasjonssaker) vil ikke kunne medvirke til hjemmelsoverføringen og slettingen av pantobligasjonen før bostyrer eller retten selv påtegner de relevante dokumenter. Dette standpunktet deles av Enqvist. Dersom Enqvists ugyldighetsinnsigelse mot avtalen om eiendomsoverdragelse mot formodning skulle vinne frem, skal det skje et restitusjonsoppgjør, hvor Voksenkollveien 28 skal tilbakeføres boet, ikke til Enqvist, jf. Rt-2004-293. Det vil med andre ord uansett avtalens gyldighet tilflyte boet betydelige midler. Byfogden legger videre feilaktig vekt på en opsjonsavtale mellom selskapet og ekteparet Enqvist og Diskerud. Den har uansett ingen betydning for boets krav på selgerkreditten. Uten sletting av pantobligasjonen og overskjøting av resteiendommen, ville ikke Diskerud kunne oppfylle vilkårene i opsjonsavtalen. Ingen av de forhold det henvises til i kjennelsen vil kunne føre til at Diskerud kan få slettet pantobligasjonen og få skjøte på resteiendommen. Byfogdens behandling lider også av saksbehandlingsfeil. Begrunnelsen viser at byfogden har tatt feil i lovforståelsen og mht faktum. Byfogden har derfor ikke utøvet et forsvarlig skjønn, jf. tvisteloven § 29-3 (2). Byfogden kan neppe ha lest advokat Remmans brev 5. november 2008. Det reiser spørsmålet om kontradiksjonsprinsippet er ivaretatt. Dessuten inneholder kjennelsen fakta som må ha kommet fra dokumenter som Enqvist sendte byfogden og som Diskerud ikke hadde tilgang til. Dette tilsier alene at avgjørelsen må settes til side som uforsvarlig. Enqvist har opptrådt som part i saken og må anses som part. I motsatt fall må lagmannsretten se bort fra Enqvists brev og prosesskriv i saken. Det er nedlagt slik påstand: 1. Begjæring om fortsettelse av bobehandlingen i Terra Nostra AS tas til følge. 2. Paal Diskerud tilkjennes saksomkostninger med kroner 17.500 med tillegg av lovens forsinkelsesrente. Stein Enqvist har i korte trekk anført: Diskerud er debitor, verken bobestyrer, kreditor eller aksjonær. Det er i seg selv ekstraordinært at en i hans posisjon begjærer fortsettelse av bobehandlingen. Begrunnelsen for å begjære fortsettelse av bobehandlingen, nemlig Diskeruds behov for å få gjort opp sin gjeld til Terra Nostra som han ellers påstår ikke å kunne bli kvitt, er ikke korrekt. Begjæringen om gjenåpning er motivert av et ønske om å posisjonere seg i forhold til tvisten om gyldigheten av avtaleverket mellom partene fra 2005. I anken er det for øvrig fremsatt uriktige og krenkende påstander om Enqvist. Byfogdens kjennelse om ikke å fortsette bobehandlingen omfattes etter sin natur av tvisteloven § 29-3 andre ledd. Avgjørelsen gjelder saksbehandlingen av boet og « ... skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling ». Dette innebærer at kjennelsen bare kan settes til side hvis « avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig ». Diskeruds tolking av konkursloven § 139 er direkte i strid med ordlyden. Det er heller ikke noe i konkurslovens system som tilsier en så radikalt avvikende tolking som å tolke en kanbestemmelse til å være en skalbestemmelse. Det skal sterke grunner til å fravike ordlyden. Det er ikke holdepunkter i andre rettskilder for en slik tolking. Uttalelsene i Karnov som Diskerud viser til, er de lege ferendabetraktninger som passer på andre typetilfelle enn det som foreligger her. Uttalelsen i Karnov er uansett for kategorisk. I en konkurs hvor det er anmeldt fordringer for betydelige beløp, og det - etter innstilling av boet - kommer inn midler, er det kanskje naturlig å fortsette behandlingen, men beslutningen må likevel bero på en skjønnsmessig vurdering. For øvrig er det i uttalelsen forutsatt at « det kommer inn midler som foranlediger utlodning ». Det er da kreditorene som skal tilgodeses med midlene, og i det tilfellet er det hensiktsmessig at det er boet som kommer inn for å sikre riktig fordeling. Dette ligger langt fra realitetene i vår sak, hvor de anmeldte fordringer, etter at Enqvist personlig hadde gjort opp med Statens innkrevingssentral, kun utgjør 11 400 kroner. I denne saken er det ikke kommet inn penger i boet. Det foreligger kun en uttalelse fra Diskerud om at han vil gjøre opp selgerkreditten en gang i fremtiden. Diskeruds begjæring er som nevnt ikke motivert av det offentliges interesse i å komme til bunns i forholdet til skattemyndighetene. Antagelig er den motivert av ønske om å trenere oppgjøret, slippe å betale morarenter, ha muligheten til å fremme motkrav og få en løsning av hovedtvisten uten at Enqvist er sentral i forhandlingene. Diskeruds vurderinger på dette punkt skulle imidlertid, ut fra hans egen anførsel om at § 139 er en skalregel, være irrelevante. Den manglende overskjøtingen av tilleggsparsellen som advokaten glemte å ta med i salgsavtalen, kan ikke brukes som begrunnelse for begjæringen. Diskerud kunne bedt advokaten ordne dette umiddelbart eller krevd overskjøting overfor boet da dette ble åpnet og kunngjort. Enqvist har også gjentatte ganger stilt seg til disposisjon for å få parsellen overskjøtet, men nektet å godta at parsellen brukes som betalingsinnsigelse. Diskerud har en klassisk debitorposisjon, og det gir ingen kreditorrolle at gjelden er sikret ved pant. Selgerkreditten forfalt til betaling 1. juli 2007. Diskerud gjorde ikke innsigelser mot å gjøre opp før 15. august 2008. Det er således reklamert for sent, jf. avhendingsloven § 4-19. Det bestrides at fortsettelse av bobehandlingen er den eneste måten å få overskjøtet resteiendommen og slettet pantobligasjonen på. Der hjemmelshaver - som her - har opphørt å eksistere må man kunne få dom for overskjøting og sletting. Diskerud har kunnet ordne dette for lenge siden. Det er ingen feil at byfogden har lagt vekt på at det er usikkert om selskapets fordring om Diskerud eksisterer som følge av at det er tvist om avtalens gyldighet. Det er heller ikke feil når byfogden viser til at Enqvist har påberopt seg adgangen til å benytte seg av opsjonsavtalen. Dette innebærer ikke at byfogden har lagt vekt på dette. Byfogdens behandling lider ikke av saksbehandlingsfeil. Av kjennelsen fremgår det at den kun bygger på dokumenter fra advokat Remman og tidligere bostyrer, advokat Flinder. Kravet om saksomkostninger er uholdbart. Enqvist bestrider at han er part, og det kan under enhver omstendighet ikke være han som skal betale saksomkostninger. Enqvist anser seg ikke som part. Han har imidlertid nedlagt slik påstand: Begjæring om fortsettelse av bobehandlingen i Terra Nostra AS tas ikke til følge. Lagmannsretten bemerker: Terra Nostras tvangsoppløsningsbo ble som nevnt innstilt etter konkursloven § 135 den 2. januar 2007, idet boets midler var utilstrekkelige til å dekke kostnadene ved fortsatt bobehandling. Etter konkursloven § 139 første punktum « kan » tingretten ved kjennelse bestemme at en avsluttet bobehandling skal fortsette « når det viser seg at krav eller eiendeler som skulle ha gått inn i boet, er holdt utenfor bobehandlingen uten at det kan bebreides boets vedkommende. » Partene er enige om at selgerkreditten på fire millioner kroner som Terra Nostra ga til Diskerud ved avtalen om salg av Voksenkollveien 28 ikke er gjort opp, og at dette kravet på boets hånd ble holdt utenfor bobehandlingen. Enqvist gjør som nevnt gjeldende at salgsavtalen er ugyldig. Lagmannsretten kommer tilbake til det. Bostyrer for tvangsavviklingsboet, advokat Claus R. Flinder, har i brevet der begjæringen om fortsettelse av bobehandlingen opplyst at boet var ukjent med selskapets krav mot Diskerud, og at boet ikke kan bebreides for at kravet ble holdt utenfor bobehandlingen. Lagmannsretten er enig med bostyrer i at boet ikke kan bebreides, og viser i den forbindelse til at bostyrer, til tross for en rekke forsøk, ikke lyktes å komme i kontakt med Enqvist, og at boet relativt raskt måtte innstilles på grunn av manglende midler i boet. Lagmannsretten finner således at vilkårene i konkursloven § 139 for å fortsette bobehandlingen er til stede. Spørsmålet er om bobehandlingen skal fortsette når vilkårene i § 139 første punktum er oppfylt, slik Diskerud hevder, eller om det skal bero på et skjønn om bobehandlingen bør fortsette når vilkårene er oppfylt. Diskerud skal antagelig forstås slik at han hevder at det iallfall foreligger en plikt til fortsatt bobehandling når boet er innstilt etter § 135. Regelen om fortsettelse av bobehandlingen ble foreslått i NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs og var ny i konkursloven 1984. Det fremgår av utredningens side 217 at utvalget bl.a. hadde i tankene tilfelle hvor det senere viser seg at aktiva er holdt utenfor boet og tilfelle der man først senere blir oppmerksom på muligheter for omstøtelse. I Ot.prp.nr.50 (1980-1981) ble Konkurslovutvalgets forslag fulgt opp av departementet uten realitetsendringer. Det fremgår av forarbeidene at hovedpoenget med § 139 var å åpne en viss adgang til fortsettelse av bobehandlingen. At ordet « kan » er brukt er ikke kommentert. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen avgjørelse i Høyesterett eller i lagmannsrettene som behandler dette spørsmålet. Spørsmålet er heller ikke tatt opp av Kristian Huser i Gjeldsforhandling og konkurs, 1988, bind 2, jf side 422-23. Som påpekt av Diskerud, uttales det imidlertid i Håvard Wikers bemerkninger i note 147 til § 139 i Norsk Lovkommentar at der bobehandlingen tidligere er innstilt etter konkursloven § 135 « og det kommer inn midler som foranlediger utlodning, må bobehandlingen fortsettes ». En tilsvarende uttalelse finner man i Wiker og Ro, Konkursloven kommentarutgave, 2003, side 521. Wikers og Ros standpunkt er ikke drøftet i forhold til ordlyden, men tankegangen er antagelig at når midler kommer inn er grunnlaget for innstilling i medhold av § 135 ikke lenger til stede, og følgen må da være at bobehandlingen skal fortsette som om midlene var kjent under bobehandlingen. At ordet « kan », ikke « skal », er brukt i lovteksten, er ikke i og for seg avgjørende for at ikke adgangen til fortsatt bobehandling korresponderer med en plikt til fortsatt bobehandling, iallfall i visse tilfelle. Ordlyden taler likevel mot en slik forståelse. Lagmannsretten antar at de beste grunner taler for at det ikke foreligger noen plikt til å fortsette bobehandlingen, selv om det dukker opp krav på boets hånd som ikke var kjent, og at dette også bør gjelde der innstilling er besluttet etter § 135. Saksforholdet i vår sak illustrerer etter lagmannsrettens syn at det også hvor boet er innstilt etter § 135 bør bero på en konkret vurdering om behandlingen skal fortsette. I vår sak dreier det seg om et betydelig krav på boets hånd som ikke var kjent. Generelt vil det forhold at det dreier seg om et betydelig krav åpenbart tale for at bobehandlingen bør fortsette. Imidlertid taler reelle hensyn for at en fortsettelse av bobehandlingen også bør være avhengig av hvilke kreditorinteresser som skal tilgodeses ved fortsatt behandling. Som nevnt av advokat Flinder i brevet om tilbakekall av begjæringen, er boet et organ som skal representere kreditorene, og både Enqvists og Diskeruds interesser som henholdsvis eneaksjonær og debitor er i utgangspunktet boet uvedkommende. I dette tilfellet utgjør anmeldte fordringer kun 11 403 kroner. Videre vil situasjonen kunne være at det kravet det er tale om å gjøre gjeldende er omtvistet, slik tilfellet er i vår sak. Det kan med andre ord foreligge en situasjon hvor bobehandlingen kan bli omfattende og utfallet bedømmes som usikkert. Lagmannsretten er enig i at behandlingen av et bo som er innstilt etter § 135 som den store hovedregel bør fortsette hvis det dukker opp tidligere ikke kjente midler av noe omfang, og udekkede fordringer ikke er helt ubetydelige. Retten bør imidlertid ikke være bundet til alltid å fortsette behandlingen når vilkårene i § 139 er oppfylt. Enqvist har som nevnt gjort gjeldende at byfogdens kjennelse om ikke å fortsette bobehandlingen er en saksstyrende avgjørelse som skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling, og at den derfor etter tvisteloven § 29-3 andre ledd bare kan settes til side hvis den er uforsvarlig eller klart urimelig. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Kjennelse om å nekte fortsatt bobehandling kan ikke anses som en kjennelse under en igangværende sak, og den må etter lagmannsrettens syn sidestilles med andre avgjørelser som avslutter en sak. Selv om avgjørelsen beror på skjønn, forutsatt at vilkårene i § 139 er oppfylt, er det heller ikke tale om en avgjørelse som skal treffes « etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling ». Lagmannsretten kan således prøve alle sider ved byfogdens avgjørelse etter § 29-3 første ledd. Lagmannsretten er, i likhet med tingretten, kommet til at det i dette tilfellet ikke vil være hensiktsmessig å fortsette bobehandlingen, og kan langt på veg slutte seg til byfogdens begrunnelse. Lagmannsretten vil tilføye: Lagmannsretten har foran pekt på at kravet etter selgerkreditten er betydelig, men at de alminnelige kreditorinteressene i saken er ubetydelige. Byfogden har lagt til grunn at det er tvist mellom Enqvist og Diskerud om salgsavtalen og den tilhørende opsjonavtalen. Diskerud har anført at det ikke er riktig at søksmål er reist av Enqvist. Han har videre vist til at Oslo byfogdembete i en kjennelse om fravikelse av eiendommen og en kjennelse om arrest er kommet til at Enqvists innsigelser mot avtalens gyldighet er uholdbare. Enqvist har for lagmannsretten opplyst at den opprinnelige stevningen til tingretten ble avvist, fordi behandling i forliksrådet ikke var gjennomført, at saken nå er behandlet i forliksrådet, og at Enqvist arbeider med stevningen til tingretten. Lagmannsretten legger dette til grunn. Videre finner lagmannsretten at særlig byfogdens kjennelse 1. juli 2008, hvor Diskeruds begjæring om arrest ble tatt til følge etter at det var gjennomført muntlige forhandlinger over to dager, kan tyde på at Enqvists grunnlag for et søksmål står relativt svakt. Det er likevel et moment i helhetsvurderingen at innfordringen av boets antatte krav kan støte på vanskeligheter. Diskerud har gjort gjeldende at han er avhengig av fortsatt bobehandling for å få seg overdratt den parsell som ved en ubestridt feil ikke ble overdratt sammen med resten av eiendommen. Det anføres at bobehandling også er nødvendig for å få den bortkomne pantobligasjonen slettet samtidig med at han innfrir selgerkreditten. Lagmannsretten antar, som byfogden, at når selskapet er oppløst har Enqvist som eneaksjonær partsevne, slik at han kan gå til sak om krav som tidligere tilkom selskapet, jf. bl.a. Rt-2004-293 og Rt-2008-1058. Tilsvarende må Diskerud kunne reise sak mot Enqvist om krav han hadde mot Terra Nostra, herunder krav om overskjøting av den omtalte resteiendommen. Lagmannsretten legger videre til grunn at Diskerud - i egenskap av eier av Voksenkollveien 28 - etter innfrielse av selgerkreditten vil kunne reise mortifikasjonssak i medhold av mortifikasjonsloven § 2. Sett på bakgrunn av anførslene fra Diskerud og Enqvist er det tvisten dem imellom som er det helt dominerende. Kreditorinteressene er ubetydelige. Det er mulig Diskerud rent faktisk lettere ville få slettet pantobligasjonen og overført hjemmelen til resteiendommen ved fortsettelse av bobehandlingen. Men lagmannsretten finner ikke at det bør tillegges avgjørende vekt. Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken skal forkastes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Anken forkastes. | ||||
| Involverte parter Pål Richard Diskerud (Advokat Pål Remman) mot Stein Enqvist. Lagdommer Arild Kjerschow. Lagdommer Sissel R. Langseth. Lagdommer Iver Huitfeldt. | ||||
Hentet fra http://www.konkursradet.no